Nytt Album 2020

Central pensjonat (NEWLP 7) gis ut av New Noise Album på LP i 300 nummererte eksemplarer. Grønn vinyl, 180 gram. 

Klart Skip 

 Klart skip (Rett Vest 2019)

Ingens mann 

 Ingens mann (Norskamerikaner 2007)

Her er et udrag fra hva norske aviser skrev om "Ingens mann" :

 

 

”God start på året. Østli har funnet sitt språk og tekstene glir naturlig og lett.”

(5) Dagsavisen, Geir Rakvaag

 

Plateselskapet Norskamerikaner har allerede gitt oss Roy Lønhøiden som en av de mest pålitelige countrysangerne i Norge i moderne tid. Her kommer én til. Omar Østli er fra Halden, der han har spilt i en rekke lokale sammenhenger de senere årene, sist med Onkel Tukas på fjorårets «Geriljagospel». Hans egen debut er en hyggelig overraskelse tidlig på året.

 

Omar Østli synger country på norsk, med en litt sterkere popvri enn Roy Lønhøiden. Sangene er som det sømmer seg i denne sjangeren først og fremst om ensomhet. Mye ettertenksom bakrus, men også små lykkestunder innimellom. Det er vanskelig å formulere slike tanker uten å gå i opptråkka spor, men Østli har funnet sitt språk, og får tekstene til å gli naturlig og lett. Kompet er rett-til-poenget, slentrende, men med presist formulert akustisk vellyd. Av og til med hornorkester for en ekstra skånsom innpakning av det følsomme innholdet. Dette er norsk-amerikansk musikk i ordets rette forstand. Inspirert av amerikanske tradisjoner, godt forankret i norsk virkelighet.

 

 

 

”Ypperlig debut”

(5) Tønsberg Blad, Erik Munsterhjelm

 

En fordel med å utgi plater i januar er at kampen om lytternes oppmerksomhet ikke er like hard og intens nå som stort sett ellers i året. Noe som burde falle heldig ut for en artist av Omar Østlis format. Dette fordi denne typen produksjoner på denne typen selskap er blant dem som – urettferdig nok – sjelden klarer å hevde seg videre i kampen mot de store selskapenes og deres massive markedsføringskampanjer. Nå vel.

Musikken som her serveres er et førsteklasses møte mellom norsk visekultur og amerikanske countrytradisjoner, begge forankret i solid fortellertradisjon. En slags "Townes Van Zandt møter Stein Ove Berg"-greie, om du vil. Som man da forstår, er også tekstene sentrale her. Og ikke overraskende, også gode. Fulle av brustne hjerter, dyp lengsel, inderlig melankoli og mer generell vemod som de er.

Omar Østli har laget en stilsikker og varm vise-countryplate på norsk som kommer til å stå seg i lang, lang tid fremover. "Ingens mann" bør nå absolutt bli "alles mann", spør dere meg.

 

 

 

”En mann å se opp for”

(5) Tromsø By, Tor H Bergsrud

 

Omar Østli platedebuterer under eget navn, men har tidligere spilt bl.a med Henning Kvitnes og Onkel Tuka. Med norske tekster som handler om outsidere og hverdagshelter og en musikalsk stuing bestående av country, soul, folk og pop. Eller bycountry som et står i presseskrivet.

 

For dette er rustikk americana sterkt påvirket av soundet som var toneangivende på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

Et organisk og hjertevarmt sound fullt av sjel.

 

Både tekstene og låtene er solide og tankene sendes i retning Doug Sahm (særlig "Groover's Paradise" fra 1974), Gram Parsons, Tony Joe White og nyere artister som Buddy Miller og Robert Earl Keen. Flott er det uansett. Omar synger bra, spiller gitar og munnspill og får hjelp av et knippe Haldensmusikere. Og lydbildet er sammensatt og variert: alt fra steelgitar, banjo, mandolin, kontrabass, piano til baryton, trombone og trompet!

 

 

7 av 10

NRK P1 Norsk på Norsk, Atle Bredal

 

 

”Vår mann.

Norskamerikaner har igjen gitt oss en norskspråklig countrygodbit.”

(4) Aftenposten, Svein Andersen

 

Jeg husker med glede første gang jeg satte på haldenbandet Onkel Tukas album "Geriljagospel" på spilleren. De ga meg et frydefullt musikalsk kick. Omar Østli spiller i nevnte band, og er her med egne saker. Kvaliteten er upåklagelig, mens sangene med få unntak fenger og griper. Gospelmusikken og bluegrasstonene er dempet ned til fordel for en slags tidløs bycountry.

 

Østli har noen små velvalgte historier å berette. Hans direkte hverdagspoesi har en enkel og klar tone. Han formidler ordene med en varm og behagelig stemme uten dikkedarer ledsaget av lydhøre musikervenner. Samtidig behersker han dette musikalske landskapet tuftet på rotekte amerikansk grunn til fingerspissene. Man hører med all tydelighet at alle involvert i prosjektet har en sterk lidenskap for og innsikt i denne musikken. Dette er ujålete musikk formidlet med musikalsk glede og entusiasme.

 

Da er det bare å merke av navnet Omar Østli på listen over norske countryartister med et bankende hjerte for denne lidenskapsfulle musikken.

 

 

”Til de grader vår mann.”

Rootsy.nu, Eirik Valebrokk

Omar Østli hevder på sin debutplate å være ingens mann, men der tar han grundig feil. I løpet av 11 sterke pop/soul/country-låter viser han til de grader at han er vår mann!

Nå handler strengt tatt ikke Ingens mann (hverken albumet eller sangen med samme navn) om Omar direkte. Han gir stemme til en rekke
forskjellige individer i noe som kan kalles dels hverdagspoesi, dels rennestenspoesi. Lyrisk har han en liten fot i samme leir som Tom Waits, Lars Demian og tilsvarende. Musikalsk er det bare en sang - den gnistrende tangoen »Langt hjemmefra« - som gir disse assosiasjonene. På platen ellers drikkes og rølpes det, utføres kriminelle handlinger som ikke virker altfor grove, trøstes og tilgis og levnes håp om en ny dag.

Omars persongalleri er som norske utgaver av en del av Springsteens 70- og 80-tallsfigurer, en smålurvete frihetssøkende gjeng som - slik
platetittelen antyder det - altså er ingens menn. Omar hevder å være fan av den amerikanske novelleforfatteren og dikteren Raymond Carver, og selv om han muligens mangler noe på å matche dennes nerve, er det enkle og renskårne fortellinger han leverer. Det er kjøtt og blod her, skildret i et nøkternt språk.
Den største godbiten av dem alle, er spart helt til slutt.
Sangen »Gangster« er simpelthen en genistrek. Vi møter fortellerpersonen når han lusker utenfor åstedet (En butikk, en bank? Vi får ikke vite det.) med »brekkjern i hånda« og »hansker i lomma«. Mantraet »lysene slukkes, dørene lukkes« går gjennom hele sangen, og mens fortelleren venter på stengetid, forteller han i korte trekk hvordan hans kriminelle løpebane var uunngåelig. Konklusjonen er liketil: »Nå har jeg valgt denne veien/Ville valgt den om igjen/Jeg er en gangster.« Nydelig!

Musikalsk befinner platen seg i et countrylandskap der det ikke er noen skam å skjele til popmusikkens melodiøsitet eller den klassiske
soulmusikkens arrangementer. Dette siste takket være det lokale Idd Skolemusikkorps som gir farge til flere av låtene. Jon Terje Rovedals
(Henning Kvitnes, CC Cowboys, m.fl.) hammondorgel, trekkspill og mer er også sterkt bidragsytende til det flotte resultatet, og bandet for øvrig er folk fra Corazon, Camaros og Paal Flaatas band. Omar spiller selv gitarer. Kjenner du ikke Omar fra før, så har han altså spilt blant annet med det glitrende geriljagospelorkesteret Onkel Tuka, Kvitnes og flere. Det kunne vært en enkel sak å sammenligne ham nettopp med Kvitnes (samme hjemby, tekster på norsk osv.), men Kvitnes er mer søkende musikalsk der Omar er ganske direkte. Han forsøker liksom ikke å finne opp kruttet. Alt han gjør er å skru sammen en god melodi og la det stå til. Er du ute etter musikalske sammenligninger, er nok Hjerterknekt mer nærliggende, og han kan gjerne kalles en norsk Tom Pacheco. Men mest av alt er altså
Omar vår mann, eventuelt sin egen mann. Flotte saker!

--------------------------------------------------------------

 

”Fortellerglad og frisk, norsk countryrock.”

(4) Dagbladet , Fredrik Wandrup

 

Omar Østli er en utpreget historieforteller. Han skriver tekst og musikk selv, og presenterer dem her i et utpreget countryrocklandskap. Banjoer spretter, steelgitaren strekker seg, honky tonk-pianoet ruller og rytmen glir taktfast og traust bak røsten til sangeren, der han synger om individer som er litt på kanten av det meste, som sover ute under månen, er altfor langt hjemmefra, drikker brennevinet bart eller forteller mamma at de beklageligvis lever et gangsterliv.

Det er en viss sjarm over disse sangene, en spontan fortellerglede kombinert med friske og velopplagte arrangementer.

Men dette er en sjanger som er full av inflasjon, og det skal noe til å løfte sanger og framføring ut av det ordinære. Omar Østli har sine lysglimt, ikke minst på tekstsida, mens de fleste melodiene er røsket ut av countrysjangerens slagne landevei.

 

 

 

”Kåntri sett fra byen”

(4) Varden, Andreas Soltvedt

 

Solodebuterende Omar Østli er ingen mann for de høyere svulstige luftlag. Derimot sokner han til grasrota, og trives godt med det. På "Ingens mann" har den gode Omar fått med seg en rekke sterke støttespillere. Bidragene fra sterke rootsrockfolk som bassisten Karianne Stenbock (Camaros), trommisen Magnus Buer Hansen (Corazón) og i særdeleshet strengetrakterende Freddy Holm (Corazón) smykker det norskspråklige albumet i form av et asfaltlekkert fundament. I førersetet holder Omar Østli konsentrert i trådene gjennom samtlige elleve spor. Det handler om rootsnær formidling i hverdagspoetisk ånd når haldenseren og hans gode medmusikere, deriblant Gøran Grini fra Skien som gjest på piano, byr på ekte norsk "by-country". Sterke låter som "City Central Pensjonat" (med originalt innbakt korpsarrangement), "Ville veier" og "Gangster" vitner om at Omar Østli evner å lage musikalske stemninger som går rett i fletta.

 

 

 

 

”Solid solodebut”

Halden Arbeiderblad, Øivind Kvitnes

 

Mandag slippes Steinar Omar Østlis debutalbum som soloartist. Med «Ingens mann» blir han garantert manges mann.

Det er nesten en selvmotsigelse å kalle Omar, som artistnavnet hans er, en platedebutant. Han har gitt ut skiver med både Belfast Muslims og Onkel Tuka, og han har vært musiker på mange av Jan Vardøens album.

Pluss at han har deltatt i flere lokale plateprosjekter. Derfor var det på høy tid at Omar kom seg ut av gitar- og bassrekka og fram foran mikrofonen. Der har han nemlig mye å bidra med, både som tekstforfatter og låtskriver.

Jeg har sans for norske artister som skriver på norsk, selv om det også kan gi stor fallhøyde. Men Omar består sin norskeksamen med betryggende margin, og han tar ikke akkurat opp de enkleste temaene.

«Bycountry» kaller han selv plata. I det ligger en musikalsk sett countryinspirert plate, der tekstene er hentet fra byen og bymiljøet. Og det er ikke akkurat noen lettvindt «tur rundt i byen» han inviterer til; her handler mange av historiene om byens skyggesider.

«Vi satt ved elva og drakk brennevin, fra knopper sprang til løvet falt», heter det for eksempel i sporet «Gatelangs», som etter min mening er ett av platas aller beste.

Normalt er jeg fornøyd med en plate hvis den – ved første gjennomhøring – har to-tre spor som sitter rett i øret. «Ingens mann» har fem-seks slike spor.

Jeg har allerede nevnt «Gatelangs», men kan i tur og orden føye til «City Central Pensjonat», «I siste sekund», «Ville veier», «Mange

her i kveld» og tittelsporet «Ingens mann».

Et knippe rolige ballader og feiende countryrytmer i skjønn forening.

Han skylder for øvrig gode musikalske hjelpere; alle med solid fotfeste i Haldens musikkmiljø, en takk. Det faste bandet med Freddy Holm (dobro, lapsteel, steelgitar og banjo), Magnus Buer Hansen (trommer), Jon Terje Rovedal (hammondorgel, trekkspill og klokkespill), Karianne Stenbock, kontrabass og Omar selv på gitar og munnspill skaper et helstøpt lydbilde.

Med hjelp av gjestene Gøran Grini (piano), Ketil Johnsen (mandolin),

Hilde Kildebo (baryton), Britt Kristin Larsen (valthorn), Hege Olsen (trombone) og Stephan Smith (trompet). At han har hentet assistanse fra det lokale korpsmiljøet, som på «City Central Pensjonat» er ikke bare spennende, men bidrar også til et resultat med særpreg.

Mange solodebutanter hører man høflig på – og håper man slipper å høre mer fra i framtida.

Fra Omar tåler jeg både en og flere oppfølgere.

 

Hvite netter 

 Hvite Netter (Rett Vest 2015)

Oppover 

Oppover (Rett Vest 2016)


10 sanger (Rett Vest 2017).

1750 Halden (Norskamerikaner 2011)

1752 Halden (Rett Vest 2016)

Yesterday's Rain - Message To Your Heart (Rett Vest 2017)

Historien om 50 låter som plutselig dukket opp igjen:

Litt ut på ettersommeren i 2015, sent i august, var jeg på besøk hjemme hos musikksamler Ronny Pedersen i Halden. Ronny er en fin og hjelpsom fyr, mangeårig fabrikkarbeider ved Saugbrugs i Halden og svært interessert i musikk fra hjembyen sin. Mens de fleste gjerne har en spesiell forkjærlighet for en genre, jazz, rock og så videre, er Ronny opptatt av all musikk - så lenge den har sitt opphav i Halden. Dette gjør at han har mange fine plater, alt fra de første grammofonplatene med Halden-artister på tidlig 1900-tallet og fram til dagens utgivelser.

Grunnen til at jeg var hjemme i kjelleren hos Ronny, hvor han har sitt egen lille hule med album og musikkplakater fra gulv til tak, var en forestilling i Brygga kultursal om Haldenrocken, fra den oppsto på nytt med Ice Cream Band i 1978 og fram til dags dato. Jeg sier «på nytt», for Haldenrocken oppsto egentlig da min svigerfar Tor Brynildsen, en av Norges aller første rockere, hørte Elvis Presley for første gang på amerikansk radio - sendt til militære styrker stasjonert i Tyskland - i 1954. Han var den første haldenseren som ble bitt av rockbasillen - men langt fra den siste.

Elvis Presley forandret også mitt liv. Den aller første LP-plata jeg selv valgte (mora mi betalte) som seksåring i 1976, var nettopp «Elvis Presley - Burning Love & Hits From His Movies». Tre år etterpå fikk jeg min første gitar, en Lucky 7 som jeg lærte mine første grep på. Denne gitaren hadde jeg helt fram til jeg var 17, 18 år, da en luring spurte pent om han kanskje kunne låne den for å øve seg på gitar. Ung, godtroende, positiv og blåøyd som jeg var, bare sjekk teksten på en del av disse låtene, lot jeg ham låne den. Jeg fikk den aldri igjen - etter hvert fikk jeg høre av en litt mer garvet kamerat, at han som lånte gitaren hadde solgt den for en slikk og ingenting, sannsynligvis byttet han den bort mot et par gram hasj. Læring er en tung prosess …

Uansett, nesten 30 år senere - denne augustkvelden i 2015 - fikk jeg hjelp av Ronny for å finne noen gamle bilder og noen gamle Haldenrock-låter til repertoaret for forestillingen samme høst. Mens vi satt der og pratet og bladde gjennom bøker fulle av låttitler og bandnavn, dukket plutselig en innspilling med bandet Yesterday’s Rain fra 1995 opp. Jeg ble fullstendig tatt på senga. Yesterday’s Rain var et band som jeg selv hadde vært med i som sanger, gitarist og låtskriver:

«Har du denne? Dette har jeg jo ikke engang selv!» Spurte jeg Ronny mer eller mindre vantro.

«Ja, jeg har jo fått tak i den på en vis», smilte Ronny som ikke var overrasket over å høre at jeg ikke hadde noe av dette selv.

Du vil ikke tro hvor mange musikanter som har vært innom her for å få kopier av sin egen musikk, ting de ikke lenger selv, fortalte han og lagde en CD til meg av det han hadde.

Jeg tok musikken med meg hjem og hørte på den. Egne sanger jeg bokstavelig talt ikke hadde hørt på 20 år, kom ut av høyttalerne. For meg var det som å høre sangene for første gang, så langt vekk var både låtene og den tida for meg. Etter hvert som jeg hørte på låtene, begynte forskjellige minner å dukke opp. Ikke bare fra innspillingene, men av bandet, de forskjellige medlemmene som var med, steder vi øvde og plasser vi spilte.

Hvorfor hadde jeg lagt dette bak meg? Det er vanskelig å si, men etter at vi mer eller mindre naturlig ruslet hver til vårt rundt 1996, 1997, lukket jeg igjen denne døra. Og det ganske kraftig. Jeg er ganske god til å slutte med ting, når jeg først har bestemt meg. For min egen del hadde jeg brukt så å si alle mine krefter og tid på dette prosjektet i 10 år, og nå var det andre ting som skjedde. Chris og Lars Ivar var blitt med i Onkel Tuka, mens jeg hadde full hyre i Bobben Roll's Brennevinstrio.

Vi hadde nok få ambisjoner om å bli populære med Yesterdays Rain, bortsett fra et forsøk med sangen These Things i 1988, i hvert fall hadde ikke jeg det, målet var heller å produsere mest mulig - og lage best mulig sanger. Når vi hadde noen låter klare, gikk vi i studio og spilte dem inn - for så å kopiere kassetter og høre på dem selv. Noen taper ble fordelt til venner, familie og andre som ville ha, mens resten rett og slett ble spilt til de døde i en gammel kassettspiller, eller ble glemt igjen på en fest et eller annet sted. Og fester var det mange av på den tida. Hva så om tapene ble borte? Vi kunne jo bare lage noen nye låter og spille inn dem …

Det er også verdt å minne om at disse innspillingene er gjort før internett ble allment - ingen Google-translate i sikte her. Tekstene ble skriblet ned på papir - Growin' Up In Just One Day var en av flere sanger som ble skrevet under stort tidspress på toalettet i Athletic Sound - med rock´n´roll-plater fra 1960- og 70-tallet som læremestre. Til tider gikk det så vilt for seg, at min bror, forfatteren Leif Østli, en dag ga meg et A4-ark hvor han hadde skrevet kun ett ord: «Fokus». Om det virket, vet jeg ikke, men jeg husker det jo ennå.

20, 25 år senere, langt mer edru og fokusert, satt jeg altså i sofaen hjemme og hørte på Yesterdays Rain. 17-låter fra 1995 og 1996. Det første som slo meg er avstanden og tia som har gått. Disse sangene er fra et helt annet liv. For 15 år siden, ville jeg satt meg på bakbeina om det ble snakk om å gi ut dette materialet - jeg var rett og slett ikke klar for å slippe det ennå. Det var for nært. Begge deler gjenspeiler seg i musikken fra den tiden. I dag har jeg den nødvendige avstanden som skal til. Jeg er en annen nå, hverdagene er helt annerledes enn de var - både på godt og vondt. Det gode fra den tia viser seg i spontaniteten og ærligheten - mens ungdommelig selvmedlidenhet og selvopptatthet i tekstene trekker i motsatt retning - i hvert fall for meg.

Våren 2017 ringte jeg Kai Andersen i innspillingsstudioet Athletic Sound i Halden og spurte om han hadde noen gamle taper med dette bandet: «Jeg har ikke kastet noe. Du får ta en tur på loftet å se hva du finner!», svarte han. Og det gjorde jeg. I tillegg til opptakene fra Ronny Pedersen og digitaliserte kassettopptak som Morten Ståle Nilsen har tatt vare på, fant vi til sammen over 50 låter. De er nå blitt utgitt for strømming: «Yesterday’s Rain –Message To Your Heart (1986-1996).

Yesterday's Rain har hatt mange medlemmer de ti årene det varte. Noen ganger hadde vi også andre bandnavn på plakaten. Lars Ivar Borg (bass) spiller på alt, mens Morten Ståle Nilsen spiller trommer på låtene fra 1986. Åsmund Solli spiller trommer på låter fra 1987 til 1989, mens Chris Nilsen er med fra 1988 og fram til 1996. Steinar Karlsen spiller gitar på opptak helt fra en demo i 1985 til opptak i 1991. Markus Linge spiller gitar på opptak i 1986 og 1995, mens Svend Olsen spiller gitar på 1995-opptak. Espen Van Groningen spilte i bandet, men er ikke med på noen opptak. Jon Terje Rovedal spiller orgel og piano på sanger fra 1988 til 1995. Lars Martin Aasmundsengen spiller orgel på opptak rundt 1990. Jeg spiller gitar og synger. Dag Brandth, Morten Milde, Hege Brynildsen og Grete Kruse korer. Bildet: Morten Ståle Nilsen, Markus Linge, Omar Østli og Lars Ivar Borg i 1986. Foto: Tor Bjarne Bukholm.

Omar Østli, januar 2018.


Opphavsrett Omar Østli